Regnestykket bak et bilde

Share
Regnestykker
Det ligger en rekke kostnader bak yrkesfotografens fotografiske sluttprodukt. (Foto: Wrangler/CSP)

Med kapable smarttelefoner har nær sagt alle kameraer med seg, og folk knipser og publiserer i stort volum. Dermed har det utviklet seg en mentalitet om at bilder på nett nærmest er verdiløst allemannseie og «fritt vilt» for bruk.

Det stemmer selvsagt ikke. Lover og regler gjelder på internett som ellers i samfunnet. Bilder er intellektuell eiendom og et immaterielt produkt, her til lands med verdisetting fundert på norsk lønnsnivå. Hvis fotografi eller illustrasjon utgjør en persons virke, ligger det et formidabelt regnestykke bak kreasjonen av hvert enkelt bilde. Det er ikke selve bildet eller bildefilen alene som danner verdigrunnlaget, men summen av de bakenforliggende investeringene.

Regnestykket vil være forskjellig for hver enkelt fotograf og for det enkelte bildet. Men alle aspektene er relevante for å forstå hva som ligger bak.

Først må utdanning med i bildet. Noen fotografer er selvlærte, mens andre har betydelige studielån å betale på. Uansett er det et av de mest risikable yrkene å satse på. For fotografer er det inntekten fra fotografiene som skal utgjøre belønningen for risikoen og innsatsen, og som skal betale ned studielånet.

Artikkelforfatter Robin Lund bruker mye penger å skape bilder.
Artikkelforfatter Robin Lund bruker mye penger for å skape bilder.

Dernest er det investeringer i yrkesvirksomheten. Fotoutstyr er ikke billig. I profesjonell sammenheng forventes et visst nivå på utstyret, og backup av både utstyr og datalagring dobler mange kostnader. I tillegg til kamerautstyr må det investeres i datamaskiner, gode skjermer, programvare, etc. Undertegnede har gjerne et sted mellom 50000-100000 kroner i slike utgifter hvert år. Noen har også et helt studio som skal nedbetales. I tillegg kommer ordinære jobbrelaterte utgifter, som kontorleie, kontormøbler, kontormaskiner, regnskapsutgifter osv.

Også fotografer må markedsføre seg. Regn med 10 prosent av total omsetning til markedsføring.

Alt dette ligger i grunn for driften, og er utgifter som må bakes inn prisingen av produktet (altså bildet), og utgiftene må tjenes inn igjen via salg.

I tillegg kommer det utgiftene for hvert enkelt bilde. Bak hvert bilde har ligger det gjerne tre stadier: research, utøvelse og etterbehandling. Om man selger arkivbilder er det er ekstra steg etterarbeid.

Research kan utgjøre lite eller ingenting arbeid, eller titalls med timer med undersøkelser og forberedelser. Her er det viktig å ha i bakhodet at tid er penger.

Ofte innebærer fotografering å reise. Reising innebærer utgifter, spesielt om reisen innebærer å frakte med seg store mengder kostbart og skjørt utstyr.

Selve fotograferingen kan være tilnærmet kostnadsfri, men kan like ofte innebære utgifter til hundretusener av kroner. Da snakker vi om tidsbruk, leie av ekstra utstyr, leie av lokaler, leie av assistenter, leie av modeller og sminkører, med mer.

Når bildene er festet til minnekortet er det tid for etterbehandling. Og nettopp ordet tid er igjen stikkordet. I profesjonell sammenheng er det ofte hundrevis og kanskje tusenvis av bilder å sortere igjennom. Det tar tid. Mye tid.

Deretter skal de utvalgte bildene etterbehandles. Et bilde kan være gjort på et kvarter og det kan ta mange timer, alt etter type motiv.

I profesjonell sammenheng kommer man heller ikke unna tid til metadata. Selv i sin enkleste form må man katalogisere bildene med noen stikkord, slik at man kan finne igjen bildene blant de titalls tusener andre bildene i arkivet.
Om man selger arkivbilder, må det gjøres en langt grundigere jobb, med omfattende stikkord og utfyllende titler og beskrivelser. Altså nok en runde med research. Dess mer relevant og grundig dette arbeidet gjøres, jo lettere vil det være for kundene å finne frem til nettopp det bildet som dekker deres behov.

Deretter skal bildene tilgjengeliggjøres. Dette kan være til både bildebyråer og til andre nettsteder som understøtter salgsprosessen. Hvert enkelt nettsted har sine særegne metoder for opplasting og registrering av metadata. Når man sammenlagt snakker om fem, ti, og typisk et tyvetalls steder å laste opp til og registrere bildene i, er det snakk om timer som forsvinner for hvert enkelt bilde.

Videre regner bildebyråer tradisjonelt gjerne med at maks 5-10 prosent av bildene i arkivet vil få salg. Fotografier er et overskuddsprodukt, nå mer enn noensinne. Overfører man dette til fotografens arbeid, er det altså mer enn 90 prosent «bortkastet» arbeid. Altså må prissettingen ta høyde for at 10 prosent av sluttproduktet etter arbeidsinnsatsen skal dekke inn hele investeringen som arbeidsdagene utgjør.

Til sist presser bildetyvene seg inn i bildet. For å verne om investeringen som allerede er gjort i bildet, er nå fotografen nødt til å bruke mye tid og ressurser på se til at ingen stjeler arbeidet og bruker det uten å betale vederlag. Det innebærer timevis av søking på internett, og kostnader til eksterne tjenester som understøtter dette arbeidet. Oppdages tyverier, er det i tillegg en tidkrevende prosess med å grundig dokumentere lovbruddet og å lete frem hvem som står bak og som må stå økonomisk ansvarlig for lovbruddet. Det må skrives brev som tydelig forklarer hva som faktureres og hvorfor det faktureres. Her forsvinner det gjerne gjennomsnittlig en time for hvert eneste bildetyveri (en time som kunne vært brukt til ellers inntektsbringende arbeid).

Alle disse aspektene er altså grunnlaget for hva det koster å skape (og beskytte) et bilde. Så når fotografen sender ut en faktura på noen tusenlapper for bildetyveri, er det totalt uten dårlig samvittighet. Det er bare en nødvendighet i forhold til hva som må til for å dekke inn kostnadene for å kreere verkene.

Folk må gjerne selv knipse bildene de trenger, eller finne bilder som er gratis å bruke. Men om det er mine bilder som blir brukt, har jeg ikke bare lovmessig rett på betaling — jeg ta betalt for å beskytte inntektskilden min.

Les gjerne også: Prisguide for fotografer

Her er en video som forteller litt av den samme historien: