Praktisk sett er det lekende lett å hente bilder fra nettet. «Anledning gjør tyv» heter det i et gammelt ordtak. I løpet av noen klikk kan du ha gjort et lovbrudd som kan koste deg eller organisasjonen din tusenvis av kroner.
Det er dumt å gjøre seg til lovbryter og pådra seg unødige utgifter. Denne artikkelen beskriver hva som er lov og hva som ikke er lov, hvordan lovbrudd lett blir oppdaget, og hvordan du skal gå frem for å bruke bilder på lovlig vis.
Utgangspunktet er at du ikke kan bruke eller publisere bilder du ikke har skapt selv. Ha alltid dette i bakhodet. Bilder er som regel noens eiendom, også i digitalt format.
Dele
Så er det viktig å forstå forskjellen mellom det å bruke og det å dele. For at det skal være snakk om å dele, må du ha lov til å dele. Du kan kan jo selvsagt ikke dele noe som ikke er ditt og som du ikke har tillatelse til å dele. Om noen ukjente personer finner det for godt å «dele» sykkelen din med noen andre vilt fremmede, vil du nok protestere litt.
Hvis du ønsker å vise anerkjennelse for andres tekst eller bilder, eller av andre grunner vil vise det frem, må man vise til hvor dette kan bivånes (altså linker til der originalarbeidet er). Du kan ikke ta/kopiere andres eiendom uten tillatelse (og iallfall ikke fremstille det som ditt eget). På samme måte som at du ikke uten tillatelse kan sette deg inn i naboens bil og cruise rundt fordi du synes det er en fin bil som verden burde se deg i. Vil du vise anerkjennelse kan du peke mot naboens fine, nye bil der den står parkert, men «delingen» stopper der.
Nettet byr på noen til dels legitime delingsfunksjoner, for eksempel Facebooks og Instagrams delingsfunksjoner. Disse merkes gjerne med «del», «deling» eller «innbygging». Slike innebygde delingsfunksjoner er det som oftest greit å bruke om opphavspersonen har godkjent og tilbyr slik deling. Et kjennetegn ved disse funksjonene er at verket dermed også blir rettmessig kreditert og linket til. Noen bildebyråer tilbyr tilsvarende funksjonalitet.
Merk dog at Instagram (som eies av Meta/Facebook) har presisert at de bare tilbyr rent teknisk løsning for innbygging. De lisensierer altså ikke tillatelse til bruk, det må avklares med opphavspersonen. Domstoler har også konkludert tilsvarende.
Noen nettlesere opererer også med betegnelser som «del», «deling» eller «share» og lignende, blant annet som kontekstuelle menyvalg (høyreklikk). Merk at dette sjelden vil være legitimt, men vil derimot som oftest innebære ulovlig bruk.
Vær derfor sikker på at du har innhentet tillatelse til å dele direkte fra opphavspersonen eller en sikker kilde (anerkjente bildebyråer). Om du deler fra usikre kilder (som fra mange nettsteder med «free wallpapers»), gjør du deg like fullt skyldig i lovbrudd, selv om du ikke visste bedre.
Den eneste riktige formen for «deling» er altså gode, gamle hyperlenking, der man lager en link til der originalarbeidet er utstilt.
Stjele
Derimot er det tyveri å bruke/publisere bilder gjennom andre metoder, som å klippe, lime eller laste opp bilder om du ikke eier rettighetene eller har kjøpt egnet brukslisens.
Spesielt ille er det å laste opp tyvegodset til for eksempel plattformene Facebook eller Instagram, da du der har skrevet under på at alt du laster opp der er din eiendom og at du overfører visse rettigheter til plattformen. Altså har du ikke bare stjålet bildet; du publiserer det som din eiendom og overfører rettigheter – som du ikke innehar – til f.eks. Facebook og Instagram. Altså bedrageri og heleri.
Et Google-søk gir deg som oftest det bildet du er ute etter, enkelt og raskt. Men så snart du laster ned bildet har du gjerne også gjort deg skyldig i tyveri. Hva du har på din datamaskinen din kan være vanskelig å spore uten politirettslig etterforskning, men når du publiserer bildet på Internett har du ikke bare gjort det lekende lett å finne overtredelsen, du har også lagt bevisene opp i dagen.
Lett å spore
Publiserer du et bilde, enten det er på egen Facebook-konto, i en presentasjon (selv som Word-, PowerPoint eller PDF-dokument), til et blogg-innlegg, til en artikkel, osv., blir det også et lett oppdagelig og sporbart tyveri.
Slik blir bildetyveriene oftest oppdaget:
Metadata: En fotograf legger i dag som oftest opphavsinfo som metadata inn i bildefilen. Metadata er tekstinformasjon som ikke vises på bildet, men som kan leses med egnet programvare. Metadata inneholder gjerne som et minimum opphavsperson, men kan også beskrive alt av rettigheter i detalj. Slik kan bildet spores, samtidig som ingen kan unnskylde seg med at de ikke visste om rettmessig opphav, da dette er informasjon som ligger lett tilgjengelig som en del av metadataene.
Bildesøk: Det er dog ikke nødvendig med metadataene, så det har i grunn ingen hensikt å ta seg bryet med å slette dem. Google (og flere andre tjenester) tilbyr bildesøk som kan finne ut hvor bilder er publisert basert på hva bildet inneholder. Det er bare å vise bildet til disse tjenestene, så gir de en oversikt over hvor det er publisert.
Metadata og bildesøk gjelder ikke bare bilder som er publisert direkte på nettsteder eller blogger, men også bilder som er brukt i for eksempel Word-, PowerPoint eller pdf-dokumenter i stiler, oppgaver eller presentasjoner. Er det lagt ut på nett, vil det kunne spores.
Undertegnede sender jevnlig ut fakturaer på mange tusen kroner, for bruk som kunne kostet en brøkdel. Skoler og universiteter har måttet fjerne studentoppgaver, masteravhandlinger osv., fra institusjonens nettsted, siden det var brukt stjålne bilder.
Så anbefalingen er å gjøre som ellers i livet; vær lovlydig og betal for bildene du bruker.
«Gratis» bilder
Om du har null kroner og trenger bilder finnes det noen muligheter. Utvalget er dog svært begrenset, bildene kan ta tid å finne, og det gjelder å trå varsomt for å ikke ende opp med kostbare krenkelser. Fordelen med å kjøpe brukslisens (fra sikre kilder) er at man har kvittering på kjøpet. Les mer i artikkelen Gratis bilder.
